okologisk-bille-foto-debio

Tekst: Marit Kolby Zinöcker.   

Foto: Debio

 

 

 

 

 

Med de antroposentriske brillene på har vi mennesker en eventyrlig historie på jorda bak oss. Vi klatret ned fra trærne og la klodens naturressurser under oss, for å gjøre en lang historie kort. Med stadig mer avanserte metoder og teknologi har vi maksimert utbyttet vi får fra moder jord, og tilsynelatende sitter vi nå på toppen av næringskjeden og kontrollerer både plante- og dyreriket. Det kunne se ut som fremskritt og positive endringer for menneskeheten.

 

Naturens iboende bærekraft

Tar vi på oss de økologiske brillene ser verden annerledes ut. Husker du naturfagtimene på skolen? Vi lærte om ulike former for samliv. Organismer som lever sammen i fred og fordragelighet og drar fordel av hverandres bidrag, lever i symbiose. Mikroorganismer skaffer nitrogen fra atmosfæren som planter kan nyttiggjøre seg, og gjennom komplekse, underjordiske nettverk av sopp får planten næringsstoffer fra jorda. Plantene lever, “puster” inn karbondioksid og ut oksygen, før de dør og blir tilgjengelige for nedbryting av de samme mikroorganismene som benytter næringsstoffene på nytt. Slike samliv kan gå i uendelige sykluser dersom de får holde på uforstyrret og dersom det er balanse mellom hva som tas ut og hva som tilbakeføres til jorda.

 

Flytter vi oss opp ett nivå, finner vi samspillet igjen. Dyr i naturen puster inn oksygen fra plantene og ut karbondioksid som plantene kan ta opp igjen. De spiser planter som har vokst i den mikroberike jorda, og bruker mikroorganismer i fordøyelsessystemet til å hente ut energi og næringsstoffer fra maten, og i retur får mikrobene kost og losji. Restene av maten dyrene har spist tilføres igjen jorda i form av næringsrik gjødsel, og dyr som dør i naturen tilbakefører livets komponenter til jorda. Slik er dyrene en del av et bærekraftig samspill der alle parter drar fordeler av hverandre, og bidrar til likevekt i økosystemet.

 

I det meste av den tiden vi mennesker har eksistert på jorda har vi også vært en uløselig del av naturens samspill. Vi har spist planter som har vokst i næringsrik og levende jord, og vi har spist dyr som har levd på planter. Vi kunne ikke hente ut mer ressurser enn hva som ble tilført tilbake.

 

I det meste av vår tid på jorden var det først og fremst naturens krefter som formet miljøet vi utviklet oss i og ga forutsetninger for planetens sammensetning av arter og deres sameksistens.

 

Men særlig i løpet av de siste to hundre år har denne sameksistensen med annet liv på jorda endret karakter.​ ​I denne historiske epoken er det vi mennesker og vår aktivitet som i størst grad har formet miljøet vi lever i, via endringer i klodens topografi, klima og biologi.

 

Epoken skiller seg å så stor grad fra de andre geologiske epokene vi har dokumentert at forskere vil gi den et eget navn:​ antropocen​; menneskets tidsalder.

okologiske-gronnsaker-i-butikk-foto-debio

Teknologi med bismak

Gjennom oppfinnelsen av kunstgjødsel kunne vi overstyre den naturlige begrensningen som ligger i et økosystem, og dermed øke produksjonen av planter til mat og fôr. Gjentatte sykluser med mer intensivt landbruk, mer monokulturer, mindre vekstskifte og mangelfull forståelse for hva som må tilbakeføres til jorda har ført til ​utarming av verdens forråd av matjord​, og dermed dens potensial for å bære fremtidige avlinger. Hvor mye tid har vi igjen før matjorda må skifte navn?

 

Det moderne og intensive landbruket har samtidig gjort seg avhengig av agrokjemikalier for å bekjempe ugress, sopp og insekter, hvis plagsomme tilstedeværelse forsterkes av selve driftsmetodene i en ond sirkel som krever mer bruk av sprøytemidler for å bekjempe de etter hvert mer resistente organismene. ​De fleste av agrokjemikaliene påvirker mikrober i jorda og jordas biokjemiske prosesser på en negativ måte​, og de truer bærekraft i form av matsikkerhet og sykdom hos både dyr og mennesker. Hvor mye tid har vi igjen før jordas mikroliv ikke lenger kan gjenopprettes, ugress er det eneste som overlever og alle insekter er forsvunnet?

 

Ved å tilføre antibiotika kunne også husdyrbesetninger vokse forbi sin naturlig begrensning, og vi kunne øke produksjonen av husdyr i takt med kravene til økonomisk utbytte i antropocen. For med tette besetninger kommer smittsom sykdom, men med antibiotika kunne vi tilsynelatende ta kontroll over mikrobene også. Det ble ikke bare mulig å behandle sykdom, snart ble antibiotika også brukt forebyggende og vekstfremmende som en selvsagt del av foringsregimet hos mange husdyrprodusenter, i hvert fall i global målestokk.

 

Tilførsel av antibiotika gjennom maten medførte imidlertid en miljøendring som la til rette for evolusjon av bakterier med gener som gjør at vi ikke lenger kan kontrollere dem. For der vi mennesker bruker lang tid på evolusjon, kan bakterier endre neste generasjoners DNA på minutter. De trenger ikke engang å mutere selv, siden de kan ta opp andres arvestoff fra sine omgivelser. Hvor mye tid har vi igjen før sykdomsfremkallende bakterier med resistens mot antibiotika igjen gjør smittsomme sykdommer til den største trusselen mot vår helse?

 

I antropocen kan ikke vår sameksistens sies å ligne på symbiose lenger. Ligner det ikke i grunn mer på parasittisme? Parasitter i naturen profiterer på bekostning av organismer de bor i og kan ofte medføre redusert helse for sin vert, men de tar sjelden livet av den. Om vi tar på oss de filosofiske brillene og ser på kloden vår som en organisme, har vi blitt parasittene som profiterer kortsiktig på bekostning av verten, men etterlater den i sørgelig forfatning?

 

Darwin i antropocen

Forståelsen av hvordan gener virker er sentral i historien om hvordan vi mennesker har utviklet oss, og hvordan vi nå klarer oss i antropocen. Dersom miljøet ikke er i endring vil det først og fremst være spontane mutasjoner i selve den genetiske koden som driver evolusjon. Gjennom vår humane evolusjon har naturlig seleksjon av gener og deres egenskaper gjort oss stadig bedre tilpasset det miljøet vi har levd i, med økt overlevelse og befolkningsvekst som resultat.

 

Når miljøet er i endring, vil også selve miljøet forme hvordan våre gener kommer til uttrykk, og hvorvidt man fortsatt er godt tilpasset. Så hvordan klarer vi oss egentlig nå i det miljøet vi har skapt?

 

Teknologioptimister som har satset på at nye former for antibiotika skal holde sykdomsbyrden fra smittsomme sykdommer i sjakk, har forhåpentligvis landet med begge beina på jorda etter at covid-19 gjorde sitt globale inntog.

 

Vi ser evolusjonen virke rett foran øynene våre nå når individer med redusert metabolsk helse som følge av fedme og diabetes er mer sårbare for å bli alvorlig syke og dø av en smittsom sykdom, en sammenheng som trer tydelig frem for første gang. Korona-pandemien er en global tragedie, men også en nyttig påminnelse om at vi mennesker ikke kan heve oss over naturens prinsipper, i hvert fall ikke i det lange løp.

Okologisk-urfe-foto-debio

Alt håp er ikke ute, det går flere tog

Vi vet at natur, dyr og mennesker har evne til å reparere seg selv om vi bare legger til rette for det. For naturen betyr det å dyrke på jordas premisser, gjennom praksis som lar jorda fornye seg mellom avlinger, og som bevarer mikroflora og artsmangfold både i jord og planter, og som sørger for balanse mellom forbruk og tilførsel av næringsstoffer i jorda.

 

For dyra betyr det å begrense besetningene (til lands og til vanns) til et nivå der verken forurensning eller sykdom øker, samt å legge til rette for et liv som ivaretar naturlig atferd og helse. For oss mennesker betyr det å spise mat som opprettholder vår naturlige biologiske funksjon, og som samtidig har ivaretatt de andre delene av samlivet på veien.

 

Hvor lenge skal vi vente før vi anerkjenner helse til jord, planter, dyr, mennesker og jordkloden som en udelelig helhet? La oss håpe at toget for endring ikke har gått. Står det «økologisk» på en av vognene, ville jeg hoppet på den.

 

Marit Kolby Zinöcker er utdannet matviter fra NMBU og ernæringsbiolog fra UiO, og jobber som høyskolelektor på Bjørknes Høyskole. Marit er ellers en ivrig formidler av ernæringsfaget via blogg, foredrag, podcaster, sosiale medier samt artikler av både vitenskapelig og populærvitenskapelig karakter. 

Her kan du lese mer om hennes forhold til helseprinsippet i økologisk landbruk.