Grønngjødsling er kort fortalt å bruke plantemasse som gjødsel. Metoden har lenge vært vanlig i for eksempel India, Kina og middelhavslandene: i Norge har det vært mindre utbredt.
Grønngjødsling støtter opp om viktige mål i økologisk landbruk, og er mest brukt i nettopp denne driftsformen. Grønngjødsling er også spesielt aktuelt der det er lite husdyrgjødsel tilgjengelig. Det finnes flere metoder, men felles for alle er at man tilfører plantemasse til jorda. Man kan plante vekster på stedet man vil gjødsle, og siden pløye vekstene ned i jorda. Da kan man for eksempel plante vekster som vokser utenfor sesongen til det man primært dyrker i bedet. Eventuelt kan man plante vekster på områder som ikke brukes til noe, høste dem og bruke dem på et ønsket sted. Fordelen med sistnevnte er at man unngår opphopning på et område.
Man kan også bruke en underkultur, for eksempel kløver i korn, eller drive annen samdyrking hvor man planter vekster i rader mellom primærveksten. Noen slår plantene og lar dem visne på stedet, mens andre kjører aktiv nedpløying. Metoden avhenger av behov, plass og hva du dyrker. Poenget er uansett å gjødsle med «døde planter», som jo inneholder en del næringsstoffer, og tilføre organisk materiale.
Nitrogenbinding og fangvekster
Tradisjonelt innebærer grønngjødsling å dyrke med belgvekster, gjerne kløver. Belgvekster inneholder nitrogenfikserende bakterier (Rhizobiumbakterier) i rotknollene sine. Nitrogenfikserende bakterier omgjør nitrogen fra atmosfæren til nitrogen som plantene kan benytte seg av. Tilførsel av nitrogen er viktig for plantene, men det er også viktig å hindre utvasking av nitrogen. Dette kan skje etter innhøsting av for eksempel grønnsaker, fordi vekstene etterlater seg næringsstoffer i jorda. Derfor bruker mange fangvekster: vekster som spirer raskt og som «fanger» nitrogenet igjen.
Tilførsel av organisk materiale
Det snakkes mye om nitrogen når grønngjødsling er tema. Men, man må ikke bare bruke nitrogenfikserende belgvekster. Når man tilfører andre plantesorter enn belgvekster, er det primært for å tilsette mer organisk materiale. Dette vil også virke jordforbedrende, fordi nedbryterne strømme til for å spise plantematerialet. Mikroorganismene resirkulerer næringsstoffer og forbedrer jordkvaliteten, og når det skjer mye nedbrytning vil det også skje mer dannelse av humus, som vi ønsker oss rikelig av. Det finnes mange årsaker til å ønske seg organisk materiale i jorda:
- Jordstruktur.
Noen vekster har røtter som trenger langt nedover i jorda. Plantene i korsblomstfamilien har røtter som lager seg et imponerende rotsystem, og disse klarer å hente opp næringsstoffer som ellers ikke er tilgjengelige. Røtter i ulike lengder vil stimulere ulike jordlag, og dette er bedre enn at man planter én vekts som kun benytter seg av det øvre laget. Røtter vil også «binde» jorda og på den måten motvirke jorderosjon. - Mer av det gode.
Ved samplanting og under/mellomkulturer kan man velge planter som er pollinatorvennlige eller samarbeider med gode insekter på en annen måte. Og jo mer planter – mer insekter. Variasjon og tett dekke er yndet bosted for biller og insekter. Mange av disse kan bidra med å holde skadedyr unna. Noen av vekstene kan også brukes til beite.
Hvor skal man begynne?
Livet i jorda er komplekst og vanskelig å kontrollere. Det blir også reist bekymringer rundt grønngjødsel: som regel dreier det seg om at man tilfører kun ett næringsstoff mens man bruker av de andre. Det kan også være vanskelig å få slått riktig: plantene man slår må ikke legge seg og kvele hovedkulturen, eller vokse inn i hovedkulturen. Det finnes grundige kurs for bønder som måtte være interessert i grønngjødsel. For hobbydyrkeren er det best å prøve seg frem, og konsentrere seg om en ting av gangen. Kanskje plante nyttevekster på et hittil ubrukt areal i hagen, eller lese seg opp på samplanting?
Da jeg først hørte om grønngjødsling, dyrket jeg lupiner (ikke den svartelistede sorten) og honningurt i en del av kjøkkenhagen som ikke ble brukt til noe. På høsten slo jeg dem og vendte inn plantemassen i jorda i kjøkkenhagen etter at avlingen herfra var høstet. En annen metode kan være jorddekke. Dette er et forholdsvis enkelt sted å begynne, fordi man kan bruke eng, plengress og annen grønngjødsel. Jorddekke innebærer rett og slett å dekke jorda, og slik stimulere mikroorganismer. Dersom du er interessert i jorddekke, anbefaler jeg NORSØK sitt småskrift om plantedekke, det kan leses her.
Nå er bakken hard og kald, og det er lett å tenke at det er lenge til dette blir aktuelt. Men! Grønngjødsling, samplanting og deres nært relaterte metode, vekstskifte, bør planlegges, og det er ingen ting i veien med å starte allerede nå. Og mens fingrene lengter etter jord og grave i: les deg opp på nyttige planter, tegn plantegninger og drøm deg bort. Planer kan legges, frø kan bestilles – og om en stund, men likevel bare en stund, sår vi på ny.