Samarbeidet under bakken

Det er anslått at samarbeidet mellom sopp og plante finnes hos omtrent 90 prosent av jordas arter.

Skrevet av den
Del denne siden

Det finnes mange eksempler på samarbeid i naturen. Mykorrhiza er et av mine favoritteksempler, og i dag tenkte jeg å skrive om en variant av dette: det livsviktige samarbeidet mellom orkideer og sopp.

Eller, i alle fall livsviktig for orkideene. Først litt om orkideer og sopp:

Orkidéfamilien er den største familien i planteriket. Den består av nesten 900 slekter og 22-25 000 arter. Omtrent hver tiende planteart er en orkidé – noe som overrasker mange, da de ofte blir sett på som enten sjeldne eller eksklusive. Og det stemmer på et vis: flere av artene er utrydningstruet, inkludert noen arter i Norge. Brorparten vokser imidlertid i tropiske strøk. Mykorrhiza, på sin side – er navnet på samarbeidet mellom en plante og en soppart. Soppen bretter seg rundt planterøttene, og tar opp mineraler, vann og annen næring.

Og her kommer vi inn på nettopp dette samarbeidet. Vanligvis fungerer det slik: planter danner mykorrhiza – sopprot - med sopper som hjelper dem å ta opp næringsstoffer fra jorda. Soppen får tilgang på næring som planten igjen produserer, og både sopp og plante får det de vil ha. Dette kalles et symbiotisk forhold – at begge parter drar nytte av det. Når det kommer til orkideer, har disse tatt samarbeidet litt lenger, og er helt avhengige av at det skjer. Årsaken er frøene: disse er svært lette, og består kun at et embryo. Vi har skrevet om frø tidligere, og der har jeg nevnt at frø som regel kommer med opplagsnæring. Orkidéfrøene mangler nistepakke, og er avhengig av å få kontakt med et soppmycel. Soppen ”pakker inn” frøet, og sørger for at orkideen får tilgang på salter og mineraler den ellers ikke ville hatt tilgjengelig. Soppmycelet – nettverket av hyfer - er større enn røttene og har stor utstrekning, og øker plantens vannopptak. Soppen får ikke noe igjen for dette, og samarbeider derfor med andre planter i tilegg, for å hente energi der i stedet. Sopp blir av og til omtalt som parasittiske – ofte lever de enten som snyltere på levende organismer, eller som nedbrytere av dødt materiale. Her er det imidlertid orkideen som er snylteren, i alle fall for en stund. Slik kan spiren leve lenge, uten å gi noe tilbake. Det er først når den har blitt en plante med blader som produsere næring, at den har noe å bidra med.

Noe jeg lenge lurte på, er hvorfor orkideen egentlig gidder det siste? Den kunne vel levd på soppen, uten å ta seg bryet med å bruke energi på å skaffe seg blader og drive fotosyntese? På omvisning i Botanisk hage fikk jeg svaret jeg ønsket meg. Dette har jo skjedd! Det finnes arter som ikke behøver å drive fotosyntese, og som har bestemt seg for å leve på soppen i stedet. Disse kalles myko-heterofe arter. Disse klorofylløse luringene kan ikke forsørge seg selv, selv ikke når planta er voksen. I stedet lener de seg fullt og helt på samlivet med sopprota. Disse samarbeidene (og snylteprosjektene) mellom sopp og planter er bare et eksempel på hvor komplekst plantelivet er. Ble du nysgjerrig på disse prosessene? De foregår rundt deg hele tiden.

Det er anslått at samarbeidet mellom sopp og plante finnes hos omtrent 90 prosent av jordas arter! Og dersom du lurer på hvordan snylterne ser ut, er det mulighet for dette. I Norge er vi så heldige å ha tre slike myko-heterotrofe arter: fuglerede, korallrot og huldreblom. Sjekk dem ut! De er kanskje ikke så mye hjelp for soppen, men alle tre er en fryd for øyet.